En PLB-redningsaksjon under jakt i New Zealands snødekte villmark

wave decor
2 Liv reddet
Fjell
Jakt
Tid
Redningssted
Puketeraki Range, Lees Valley 7495, New Zealand -42.9666667°S, 172.2°E
Redningsteam
Lokalt søk og redning
Redningsvarighet
95

Hva skjedde?

En fredag ved lunsjtider bestemte kollegaen min og jeg oss for en spontan overnattingstur på jakt. Vi dro inn på et fint område med offentlig grunn, i håp om å få kjøtt til fryseren. Med bare et par timer til rådighet for pakking, la vi en plan om å ta oss inn til en hytte fredag kveld. Lørdagen hadde vi planlagt en lang dag med kikkert i nytt og lovende terreng.

Noen klassiske forsinkelser med å komme oss ut av Christchurch, en tur innom butikken, samt trafikk, gjorde at vi lå godt bak skjema. Likevel tenkte vi ikke noe mer over det. Vi kjørte ut og begynte å gå klokken 18, i håp om å klare de 13 kilometerne på 3–4 timer. Litt vel optimistisk, kanskje?

Rundt kilometer 10 begynte ting å gå skeis. Været hadde slått om svært raskt, og til tross for alt vårt vanntette utstyr ble vi gjennomvåte. Terrenget ble skikkelig bratt, og stien begynte å smuldre opp. Mange utvaskinger og store, falne trær gjorde at vi nesten ikke kom fremover. Samtidig forsvant dagslyset.

Vi var fortsatt ikke bekymret på dette tidspunktet. Ifølge topografikartet mitt var vi bare 3 km fra en god natts søvn i en koselig hytte.

Men etter enda en time med kratt og leting etter merker, innså vi at vi var i ferd med å få problemer. Det hadde begynt å snø, og snøen nådde langt lavere høyder enn meldt. For å gjøre vondt verre hadde vi knapt fulgt DOC-merkene for en sti vi egentlig ikke hadde planlagt å ta. Vi hadde også klatret til en mye høyere høyde enn tiltenkt.

Kalde og bekymrede bestemte vi oss for å følge en liten bekk ned til et større elveleie. Vi håpet den ville føre oss dit vi ønsket å komme. Klokken var omtrent 22, og vi hadde nettopp gjort nok en kritisk feil.

Å følge bekken virket som en god idé der og da. Men å komme ned til den innebar at vi begge falt ukontrollert ned skråninger og over steiner. Vi kunne ikke klatre tilbake opp, selv om vi prøvde.

Nå på en reise uten retur fortsatte vi, medtatte, til vi kom til et punkt der stupene var for høye overalt. For å gjøre vondt verre gikk bekken over i en foss.

Vi satt hjelpeløse på en stor stein øverst ved fossen. Med lommelykten vår så vi opp mot de bratte, utilgjengelige skråningene på begge sider og veide våre begrensede muligheter.

Det var sjokkerende hvor raskt oppdraget vårt hadde utviklet seg i feil retning. Det var ingen vei opp, ned, til venstre eller høyre, og lommelykten vår var tom for batteri. Vårt eneste alternativ var å legge oss ned og prøve å finne ly.

Vi hadde bare én sovepose hver, og alt var gjennomvått. Vi hadde ikke tatt med nok utstyr til å overnatte i snøen, og vi visste at det ikke kom til å gå bra. PLB-en var vårt siste håp.

Vi aktiverte rescueME PLB1 personlige nødpeilesender og satte oss ned for å vente. Hypotermi var i ferd med å sette inn, og alt vi kunne gjøre var å desperat håpe at senderen hadde fungert.

Ville en redningsaksjon skje i natt? Hvordan hadde alt gått så galt?

I ettertid er det tydelig at man må være forberedt på det verste. Det er noe vi i høy grad kom til kort på.

Det var en stille venting, og vi frøs utrolig mye. Hvert par minutter trodde vi vi kunne høre helikopterrotorer. Men hver gang var det bare fossen og tankene våre som spilte oss et puss.

Så, etter halvannen time, hørte vi rotorer igjen. Denne gangen var det virkelig et helikopter.

Utrolig nok hadde noen gode, robuste karer kommet for å redde oss midt på natten.

Denne Supermann-aktige fyren kastet seg ut av et Westpac-helikopter som svevde 25 meter over oss. Han hadde nattkikkert på og et solid utseende tau.

Snøen virvlet rundt som ingenting jeg noen gang hadde opplevd, og ting fløy overalt. Dette var ren galskap.

Seler på. Det neste som skjedde var at redningsmannskapet heiste meg opp over den forbannede fossen. Opp, opp, opp.

Jeg trodde ikke jeg hadde høydeskrekk, men herregud, dette var noe helt annet.

Jeg var så kald at jeg ikke klarte å bevege meg. Så strakte en arm seg ut og trakk meg inn i tryggheten.

Mange lærdommer ble gjort, og jeg er evig takknemlig for den lille enheten og dens lille blinkende lys, som betydde at hjelpen var på vei.

Og selvfølgelig vil jeg alltid være takknemlig for de utrolige menneskene i helikopteret som kom for å redde oss den natten.

Visdomsord

En personlig nødpeilesender er noe jeg aldri trodde jeg skulle få bruk for, men noe jeg er svært glad jeg alltid har hatt med meg. Gå aldri ut uten en!

Takk til Ocean Signal Team

En stor takk til deg og alle andre i kommunikasjonskjeden som gjorde at vi kom oss trygt ut av en vanskelig situasjon. Ord kan ikke gjøre det rettferdighet!