Historia Survivor
Et glimt av håp: Hvordan en enhet reddet livet til en snowkiter
Det som startet som en avslappet kysttur fra Wellington til Auckland, med stopp i havner og nytelse av noen av New Zealands mest ikoniske farvann, tok en dramatisk vending 17. oktober. Vi hadde forlatt Gisborne Marina i strålende solskinn, og havet ble rolig og blankt da vi nærmet oss Tauranga. Forholdene kunne ikke vært mer ideelle: ingen dønninger, lett bris og den jevne summingen fra motorene som bar oss nordover.
Klokken 14:15, uten forvarsel, trengte en ukjent alarm gjennom den stille rytmen i passasjen. Alle øyne festet seg på multifunksjonsdisplayene, men ingen feilmeldinger dukket opp. Alt så normalt ut, bortsett fra styrbord motor som plutselig hadde begynt å turtall høyere enn babord. Noe var definitivt galt.
Vi slapp ned gassen i håp om å kjøpe oss tid til å diagnostisere problemet. Øyeblikk senere la vi merke til at båten lå lavere i vannet enn den burde, badeplattformen holdt på å kysse overflaten. Uansett hva som skjedde, eskalerte det raskt.
Vi varslet umiddelbart kystvakten via radio med en PAN PAN-melding og informerte dem om situasjonen. Da en av mannskapet åpnet maskinromsluken for å undersøke saken, veltet en bølge av svart, skarp røyk ut. Hele avdelingen var forkullet og mørklagt, et tydelig bevis på at det hadde brutt ut brann. Det så ut til at det automatiske brannslukkesystemet allerede hadde utløst seg. Enda mer alarmerende var det at sjøvann strømmet inn et sted. Maskinrommet var oversvømmet helt opp til motorblokkene.
Vi var ikke sikre på om de automatiske lensepumpene hadde sviktet eller rett og slett var overbelastet, så mannskapet grep tak i den manuelle pumpen og begynte å jobbe på spreng. Men for hvert minutt som gikk, sank båten lavere. Det ble tydelig at dette ikke lenger var en situasjon vi kunne kontrollere.
Anropet ble oppgradert til en «Mayday»-situasjon. Vi tok raskt ut redningsflåten og forberedte gripeposen. EPIRB-en og PLB-en ble aktivert, og lysene deres blinket jevnt, en liten, men kraftig beroligelse i et kaotisk øyeblikk. Da vi dyttet oss inn i hovedlugaren for å hente det nødvendige, ble omfanget av oversvømmelsen umiskjennelig. Personlige eiendeler fløt fritt rundt som rusk i en tidevannsdam. Ved den andre enden av lugaren var vannet allerede opp til knærne.
Da vi innså at fartøyet nå var utenfor all redning, tok vi avgjørelsen ingen skipper noen gang vil ta. Rundt klokken 14:40 forlot vi skipet.
I en nesten ny båt, i rolige forhold, forventer du ikke å trenge sikkerhetsutstyret ditt. Men hvis det skulle oppstå en uventet nødsituasjon, vil du være takknemlig for at du hadde det beste utstyret og visste hvordan du skulle bruke det.
12 NM fra land kunne ikke våre håndholdte VHF-er kommunisere med land. Etter å ha mønstret av skipets VHF og kommet oss om bord i redningsflåten, var vi takknemlige for å ha AIS-nødspeileren til å hjelpe oss med redningen.