En redningsaksjon med PLB under jakt i New Zealands snødekte villmark

wave decor
2 lives saved
Fjell
Jakt
Tid
Rescue location
Puketeraki Range, Lees Valley 7495, New Zealand -42.9666667°S, 172.2°E
Rescue team
Lokalt søk og redning
Rescue duration
95

What happened?

En fredag i lunsjtiden bestemte kollegaen min og jeg oss for en spontan jakttur med overnatting. Vi satte kursen mot et tiltalende område på statlig grunn i håp om å fylle fryserne med kjøtt. Med bare et par timer til å pakke, la vi en plan om å ta oss inn til en hytte for natten. Vi hadde planlagt en lang dag på lørdag, der vi skulle speide med kikkert over nytt og lovende terreng.

Noen klassiske forsinkelser ut av Christchurch, en handletur på supermarkedet og tett trafikk førte til at vi havnet godt bak skjema. Likevel tenkte vi ikke videre over det. Vi kjørte ut og begynte å gå rundt kl. 18.00, i håp om å legge bak oss de 13 kilometerne på 3–4 timer. Kanskje litt vel optimistisk?

Ting begynte å gå galt rundt kilometer 10. Været slo om veldig raskt, og til tross for vanntett bekledning ble vi gjennomvåte til skinnet. Terrenget ble ordentlig bratt, og stien begynte å gå i oppløsning. Mange utrasinger og store veltede trær gjorde at fremdriften gikk i sneglefart. Samtidig forsvant dagslyset helt.

Vi var fortsatt ikke bekymret på dette tidspunktet. Ifølge det topografiske kartet mitt var vi bare 3 km unna en god natts søvn i en lun hytte.

Men etter nok en time med basing gjennom kratt og busker på leting etter ruteavmerking, innså vi at vi var i ferd med å havne i trøbbel. Snøen begynte å lave ned, mye lavere i terrenget enn det som var meldt. For å gjøre vondt verre hadde vi så vidt klart å følge DOC-merkingen for en rute vi aldri hadde planlagt å gå. Vi hadde også klatret opp i langt større høyde enn beregnet.

Veldig kalde og urolige bestemte vi oss for å følge en liten bekk ned mot et større elveleie. Vi håpet den ville lede oss i riktig retning. Klokken var omtrent 22.00, og vi hadde nettopp begått en ny, kritisk feil.

Å følge bekken virket som en glimrende idé i hodet mitt. Men da vi skulle ta oss ned dit, førte det til at vi begge falt ukontrollert nedover skråninger og klipper. Vi klarte ikke å klatre opp igjen, uansett hvor hardt vi prøvde.

Uten mulighet til å snu fortsatte vi forslåtte videre, helt til vi kom til et punkt der stupene var for bratte overalt. For å gjøre saken enda verre gikk bekken over i en foss.

Vi satt hjelpeløse på en stor kampestein på toppen av fossen. Ved hjelp av lommelykten lyste vi opp mot de bratte, utilgjengelige fjellsidene på begge kanter og vurderte de få alternativene vi hadde.

Det var sjokkerende hvor fort turen vår hadde utviklet seg til en alvorlig krise. Det var ingen vei opp, ned, til venstre eller til høyre, og lommelykten gikk tom for batteri. Vårt eneste valg var å slå oss til ro for natten og prøve å finne ly.

Vi hadde bare hver vår sovepose, og alt var klissvått. Vi hadde på langt nær tatt med nok utstyr til å tilbringe natten ute i snøen, og vi visste at dette ikke kom til å gå bra. Vår PLB var vår siste utvei.

Vi utløste vår rescueME PLB1 personlig nødpeilesender og satte oss ned for å vente. Hypotermien begynte å melde seg, og alt vi kunne gjøre, var å håpe desperat på at nødpeilesenderen hadde fungert.

Ville vi bli reddet i natt? Hvordan kunne alt gå så fryktelig galt?

I etterpåklokskapens lys er det et absolutt krav å være forberedt på det verste. Det var noe vi sviktet totalt på.

Det var en stille ventetid, og vi var ubeskrivelig kalde. Med noen minutters mellomrom trodde vi at vi hørte helikopterrotorer. Men hver gang var det bare fossen og hjernen som spilte oss et puss.

Så, etter halvannen time, hørte vi rotorene på nytt. Denne gangen var det virkelig et helikopter.

Utrolig nok hadde noen tøffe, helhjertede karer kommet for å redde oss midt på natten.

En kar som så ut som selveste Supermann, heiste seg ut av et Westpac-helikopter som hovret 25 meter over oss. Han hadde på seg nattkikkert og hadde med et solid tau.

Snøen pisket rundt på en måte jeg aldri før hadde opplevd, og løse gjenstander fløy overalt. Det var fullstendig vanvittig.

Selene kom på. I neste øyeblikk heiste redningsmannskapet meg opp over den forbannede fossen. Opp, opp, opp.

Jeg trodde ikke jeg hadde høydeskrekk, men kjære vene, dette var noe helt for seg selv.

Jeg var så kald at jeg ikke klarte å røre meg. Så strakte en arm seg ut og trakk meg inn i sikkerhet.

Mange lekser ble lært, og jeg er evig takknemlig for den lille enheten og dens bittesmå blinkende lys som varslet om at hjelpen var på vei.

Og selvsagt vil jeg alltid være takknemlig overfor de fantastiske menneskene i helikopteret som kom for å redde oss den natten.

Words of wisdom

En PLB er noe jeg aldri trodde jeg ville få bruk for, men som jeg er svært glad for at jeg alltid har hatt med meg. Gå aldri ut på tur uten en!

Thank you note to the Ocean Signal team

En enorm takk til dere og alle andre i kommunikasjonskjeden som sørget for at vi kom oss trygt ut av en svært vanskelig situasjon. Ord strekker rett og slett ikke til!